Lykkefølelsen

En liten oppsummering av den kanskje største hobbyen, ved siden av klatring og dataspilling i 2011. Det har hittil blitt to turer + en del duejakt og en til skal det bli. Småviltjakta skal vi snakke om i når siste turen er over i slutten av oktober.

Turen gikk til Otterøya med 4 glade bønder fra Eikerbygdene. Hjort stod på agendaen. Opplegget var postering, som det så ofte er på hjortejakt. Den snille trønderbonden vi leide terreng av hadde ordnet med fine poster i høyden som vi satt musestille på. Vi så en del hjort de første dagene, men de fleste var på naboens jorde. Der var grasset også mye grønnere, så han må ha brukt noe skikkelig god gjødsel. Jeg hadde to rådyr eller små hjortekoller på post, som jeg siktet på, men som jeg ikke fikk skutt på. Fin trening på intens hjertebank og vond sittestilling.

Så en dag hvor jeg hadde lagt meg godt til rette med liggeunderlag som anlegg, så spratt det noen hjort inn på jordet jeg lå på. Vinden var i min favør, men dyrene hadde tydeligvis en ganske så travel agenda den kvelden. Det var skikkelig skumring, og etter noen sekunder stod bare et dyr igjen helt på andre siden av jordet og på vei ut. Den stod da 120 meter unna. Jeg hadde fått grepet børsa og hadde anlegg på underlaget og tenkte et tiendels sekund at dette er sjansen. Omrisset av den lysebrune skapningen med den travle agendaen ble sirklet inn i kikkertsiktet og jegeren klemte på avtrekkeren. Hjorten gjorde et klart og tydelig hopp som indikerte et godt treff i sida. Den gjorde noen tigerbyks ut av jordet og forsvant ut av syne. Nervøs, men rimelig sikker på at treffet var godt. Etter å ha tilkalt jaktkameratene på radio, stod jeg midt på jordet og etter sigende var rimelig oppskaket og pratet en del babbel. Forståelig nok siden pulsen allerede hadde holdt 190 i et kvarter i påvente på at de skulle dukke opp. Vi fikk lyst ut av jordekanten og hjorten lå nede i grøfta der den hoppet ut av jordet, heldigvis. Mine jaktkamerater merket at jeg var ganske handlingslammet og tok tak i situasjonen og fikk dratt hjorten ut av jordet(jeg merket at arm-musklene mine var mer eller mindre ute av funksjon). Skuddet satt der det skulle. Slaktevekt 65 kg.

I bilen ser jeg for meg situasjonen gang på gang og tenker på skuddet. En annen ting jeg tenker på er den rare følelsen av at armene sluttet å virke. Tror jeg bar 1 av de 120 kiloene vi bar på. Heldigvis hadde jaktkameratene løftet mye jern den siste tiden.
MORO MED HJORTEJAKT OG MORO NÅR DET KLAFFER!